Leddgikten som nesten forsvant med Ayurveda - Ingvild sin historie

Ingvild Bjørneboe-Iversen traff jeg for et par år siden på yogatime. Da hun fortalte at hun kunne en del om Ayurveda, og at hun hadde vært i Kerala i India for Ayurvedabehandling, ble jeg kjempeinteressert.

Hennes historie og resultater er kjempespennende. Det viser at en kronisk/alvorlig sykdom kan få helt annet forløp enn hva som er forventet tradisjonell legevitenskap i Norge.

Jeg synes det er helt fantastisk at Ingvild vil dele historien her på bloggen! Men som Ingvild sier, er det fint for henne å henvise til dette, slik at flere kan se hvor bra Ayurveda er for henne!

Jeg vil si at den beste måten å forklare forskjellen på Ayurveda og «norsk medisin» er at norsk medisin gjør syke folk friske, og Ayurveda er læren om å holde seg frisk.

Dette bygges opp basert på sin konstitusjon og sine utfordringer. Jeg mener å si at det ene ikke er bedre enn det andre, men at de to vitenskapene kan gå hånd i hånd. Som de gjør på en rekke sykehus i blant annet India. Ayurveda har også blitt omfavnet i vesten, og har blitt veldig populært og utbredt i Tyskland.

Her er Ingvild sin historie:

(bildene er fra Shin Shiva Ayurvedic Resort)

Ingvild med legen hennes, Dr. Franklin

Leddgikt historien min startet i 2004 da jeg var 20 år. Jeg jobbet døgnet rundt for å spare penger til en 5 måneder lang backpacker tur som jeg gledet meg veldig til. Helsen begynte å svikte 3-4 måneder før jeg skulle dra i form av vonde håndledd og føtter. Legen sa jeg var overarbeidet og at disse smertene ville gå over så snart jeg kom meg på tur og fikk slappet godt av. Dette hørtes logisk ut, og jeg kjørte på videre med mye jobbing (med støttebandasjer) frem til avreise. Jeg hadde en fantastisk tur, men smertene forsvant aldri, de ble bare verre. Da jeg kom hjem fra backpackerturen i juni 2005 greide jeg hverken å ta av eller på klær, venstre kne var veldig hovent, samt at fingerleddene mine var hovne og jeg hadde nedsatt bevegelighet. I tillegg hadde jeg så dårlig immunforsvar at sår jeg hadde fått i løpet av turen nektet å gro. Det tok få dager fra jeg kom hjem til jeg var på sykehuset og fikk diagnosen revmatoid artritt.

Lang sykehushistorie kort; jeg fikk kortison sprøyter, store doser kortison tabletter, Methotrexate, sterke smertestillende, uten at noe hjalp noe nevneverdig. Etter å ha klaget på behandlingen fikk jeg tilbud om å begynne på Enbrel (biologisk medisin), men dette hjalp heller ikke. I denne perioden jobbet jeg 100% da jeg nektet å sykemelde meg, selv om legene anbefalte dette. Jeg var redd for å bli deprimert av hele situasjonen, men konsekvensen av dette igjen var at jeg ble avhengig av store mengder smertestillende. Jeg gikk på jobb og kom hjem helt utslitt etter hver arbeidsdag. Jeg var desperat etter å finne noe som kunne hjelpe meg. Det var da moren min som kom over en artikkel i Hjemmet der Irene Bjorheim fortalte om sin revmatiske sykdom, og reisene hennes til Kerala, India og Ayurveda behandlingene som hjalp henne opp på bena igjen. Det tok få dager fra jeg leste artikkelen til jeg bestilte tur til Kerala gjennom Irene sitt reisebyrå Golden Mango Travel. Golden Mango Travel hjelper nordmenn med reise og opphold på godkjente Ayurveda klinikker i Kerala. Jeg endte opp på Shin Shiva Ayurvedic Resort, og i mars 2006 landet jeg i India klar for 3 uker intensiv Ayurveda behandling.

Etter oljemassasje – et behandlingsopplegg en kan leve med!

Behandlingen gikk i korte trekk ut på: Uke 1: bryte ned ned kroppen med «ghee behandling», der jeg stod opp kl 0700 for å drikke klarnet ghee smør for å samle alle giftstoffer. Da den første uken var over fikk jeg en drikk som skulle rense ut alle giftstoffene fra kroppen. Denne uken her drakk jeg kun ingefærvann og spiste rissuppe, og som du sikkert skjønner blir man ganske slapp. Jeg fikk ikke lov til å forlate resorten og jeg leste en del bøker den uka mens jeg slumret i hengekøya. Uke 2 og 3 var det mange forskjellige typer behandlinger, alt fra sauna til tarmskylling i tillegg til yoga hver morgen kl 0700. Hver dag i løpet av de 3 ukene fikk jeg forskjellige typer ayurvedisk massasje som en del av behandlingen. Kostholdet ble lagt opp til min kroppstype og behandling, og jeg spiste stort sett alle 3 måltider per dag på resorten der de har ayurvediske kokker. Servitørene passer på at du ikke «jukser», de har fått full oversikt over hva du skal spise og ikke fra legen. Jeg kan skrive under på at det er de mest intensive og samtidig sløve ukene i mitt liv.

Det som overrasket meg mest var hele det Ayurvediske tankesettet, som er langt fra det norske. Det er et eget medisinsk system, med en helt annen tilnærming til livet enn det vi har i Vesten. Jeg hadde ikke lest mye om behandlingen før jeg kom til India, så jeg hadde sett for meg en slags «quick fix», der jeg håpet at jeg kunne komme hjem fra India med mye bedre helse enn da jeg reiste. Lite visste jeg at det skulle endre hele mitt forhold til egen helse for alltid.

Ingvild og hennes to faste ayurvediske terapeuter

Siste dagen min i Kerala fikk jeg ayurvediske medisiner som jeg skulle bruke de neste 6 månedene hjemme, samt en streng vegetarisk kostholdsplan og veiledning på hva jeg burde gjøre for å opprettholde en god helse. Den «lette» delen var over der jeg ble fulgt opp tett av ayurvediske leger, og det var nå den virkelige harde jobben startet. Det var ikke vanskelig å bestemme seg for å gjøre slik legene anbefalte, for så å si alle smerter var nå borte. Da jeg kom hjem var blodprøvene mine unormalt bra ifølge revmatologen min. Jeg fikk rett og slett livet mitt tilbake. Revmatologen min trodde nesten ikke det hun så, og ba meg ta blodprøver 1 gang i måneden en god stund fremover slik at hun kunne følge med på utviklingen.

Jeg husker veldig godt den gangen Revmatologen sa at jeg nesten måtte være et medisinskmirakel, for det som hadde skjedd med meg var overhode ikke innenfor normalen, da leddgikten jeg har er veldig hissig.

Jeg sluttet etter hvert med Enbrel og deretter Methotrexate og fulgte kostholdsplanen fra India så godt det var mulig i et år etter behandlingsoppholdet. Å slutte på alle medisiner var en stor seier, og at det holdt i 7 år før jeg fikk tilbakefall er helt utrolig.

Da jeg fikk tilbakefall hadde jeg nesten glemt hva leddgikt var

og jeg hadde nå et kosthold som bestod av kylling og fisk i tillegg til vegetar, og jeg var på langt nær like flink med kosthold som før. Jeg var mye stresset i jobbsammenheng, og fant ikke helt balansen med jobb, søvn, trening og kosthold. Etter noen runder hos revmatologen valgte jeg å reise tilbake til India, da jeg var redd for å bli like dårlig som første gang.

I juli 2014 dro jeg tilbake klar for å ta tilbake helsen min slik som jeg gjorde i 2006. Jeg kom hjem med masse energi og god helse, samme som sist. Jeg var dedikert til kostholdsplanen og yogaen, men jeg greide ikke å redusere stressnivået. Etter 6-7 måneder fikk jeg tilbakefall og jeg hadde hverken tid eller råd til å dra tilbake til India. Jeg hadde nå like store smerter som da jeg kom hjem fra backpacker turen, og jeg begynte på medisiner igjen, denne gangen og uten hell. Jeg måtte jobbe mye med meg selv for å komme tilbake i balanse, men

sommeren 2015 tok jeg tak, og jeg har nå redusert stressnivået, samt spiser kun vegetarisk og har nå begynt på yoga igjen

Jeg har sluttet med Methotrexate og jobber nå mot å slutte med Cimzia (biologisk medisin). Målet er å gå i full remisjon slik som sist, noe jeg har tror jeg skal få til.

Det jeg har lært de siste 12 årene er at man ikke alltid kan gå til legen og få noen piller for å bli frisk og fortsette livet slik som før.

Det er mitt ansvar å opprettholde en god helse, og fokus på stress, søvn, trening og kosthold er ekstremt viktig. Jeg vet nå hva som skal til, og det krever høy selvdisiplin. Det er dette ayurvedaen har lært meg:

Min helse er helt og holdent mitt ansvar og det finnes ikke noe «quick fix» for å holde kroppen i balanse.

Det er ikke alltid like lett å holde denne selvdisiplinen, og jeg vet veldig godt at når jeg tar meg noen glass rødvin, eller drikker mye alkohol en kveld så kan jeg kjenne det godt i flere dager etterpå, samt at jeg mister mye energi. Spiser jeg mye sukker eller får lite søvn i perioder kjenner jeg det og godt, men innimellom så er det verdt det, så sant det ikke blir til en vane. Det viktigste i livet mitt er tross alt å ha en god helse.

Det har ikke vært vanskelig å overbevise familie og venner om hvorfor Ayurveda har vært en god behandling for meg, da de har sett med egne øyne hva det har gjort for meg. Skepsisen ligger i større grad hos nye mennesker som stiller kritiske spørsmål om hvorfor jeg er vegetarianer, men dette møter jeg sjeldnere og sjeldnere etter hvert som det blir mer og mer vanlig å være vegetarianer.

Jeg får mange spørsmål fra kronisksyke og folk som kjenner kronisk yke om ayurveda behandlingene jeg har gjennomgått i India.

Å reise til en helt ny kultur i India kan virke skummelt, spesielt om man ikke har reist til den delen av verden tidligere. Har man et åpent sinn tar det ikke mange dagene før man lar seg fascinere av de gjestfrie menneskene og den gode maten.

Behandlingen er ganske ulik den man får i den vestlige verden, og man må nok legge vekk en del skepsis hjemme og overgi seg til behandlingen. Det er viktig å notere seg at man reiser ikke på ferie, og selv om ayurveda stedene kaller seg «resort», er det nok mer en klinikk. Å lese seg opp på ayurveda før avreise er et godt tips, da får man gjerne ikke det store kultursjokket. Det er nok mange som blir skuffet når jeg forteller at det ligger mye hardt arbeid bak etter at man kommer hjem. Jeg har hørt om flere som har reist ned og fått behandling for så å gå tilbake til gamle vaner når man kommer hjem. Det går da ikke lang tid før man har de samme smertene som tidligere. Å følge en streng kostholdsplan er nok det vanskeligste og viktigste å følge opp når man kommer hjem, men at det er verdt det er det ingen tvil om. Svinekjøtt og sukker er på langt nær ikke like viktig som en god helse.