HMS i India

Det tok ikke lang tid før vi måtte konvertere til Indisk standard.

Da vi satt oss i bilen på flyplassen, var det ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Sjåføren sa:

«No no, no problem. Car is very comfortable, you don’t need seatbelts».

Jeg satt ved vinduet, og tenkte med meg selv “håper jeg ikke tar en George Michael”, at døren åpner seg i fart og jeg faller ut. Jeg tenkte også på da jeg jobbet i Nigeria, og alle satt i midten av bussen, fordi noen som satt i samme buss – ved vinduet – noen måneder tidligere – hadde blitt skutt og drept. Men det var i Nigeria, for 12-13 år siden, og ikke her.

Jeg delte transport fra Mumbai flyplass til Pune sammen med 7 fra UK, med et firma som vi hadde fått anbefalt som veldig bra. Utenom fra Glenn Ceresoli. Han lo da han hørte jeg skulle reise med dette firmaet. For sist gang han hadde reist med dette firmaet, gikk bilen i stykker halvveis, og han måtte haike resten av veien. Ikke kult på motorveien i India! Turen tar 3-4 timer. Så jeg var glad for at jeg ikke skulle reise alene med denne transporten, men hadde fått lift med mine nye venner fra UK.

På hotellet var det selvsagt ikke noe anvisning til nødutgang på rommet. Det var en «fire exit» dør i gangen. På bildet ser du hva som var innenfor; en lang sjakt nedover og oppover. Litt mer for en filk med Bruce Willis, enn for meg. Og en trapp rundt et hjørne, den skal de ha…

Siden det ikke er et reelt alternativ å ta trappene, har jeg tatt heisen hele tiden. En gang gikk den ikke til 1. etasje, der jeg bor, men gikk opp og ned, opp og ned. Ingen knapper virket, og den kortsluttet flere ganger, lyset gikk av osv. Gikk helt til topps, stoppet mellom etasjer osv. Til slutt stoppet den i 6. etasje. Masse folk skulle gå inn i heisen, jeg sa at den ikke virket, men det hørte de tydeligvis ikke. Jeg tok derfor den andre heisen. Den gikk ned til resepsjonen. De andre hadde ikke kommet ut. Jeg gikk til resepsjonistene og sa at heisen ikke virket. De sa «No no madam, it is only the light that goes off». Jeg sa jo at det var mer enn det, at knappene ikke virket, og at den gikk opp og ned på selvstyr. «No no madam, it is only the light that switches off». Igjen stod jeg på mitt, viste dem at heisen ikke hadde åpnet seg på en stund, så da var de villige til å sjekke.

Jeg hørte at i et av oljeselskapene, har de retningslinjer på at i nærliggende land skal de bo økonomisk, og langt-borte land skal de bo på skikkelige hoteller. Dette er 5-stjernes, så jeg vet ikke om dette er så mye tryggere å bo i 9. etasje her enn et to-etasjes tre-stjernes, for å si det slik.

Men, så lenge jeg ikke reiser med barnene mine, er det lett å bli vant med dette.